Den aldehydiske fasetten: Historien om de syntetiske notene som revolusjonerte parfymerien

Definisjon av aldehyder og vitenskapelig opprinnelse

Aldehydenes opprinnelse

Det var i begynnelsen av 1900-tallet at de alifatiske aldehydene, syntetiske molekyler, ble oppdaget. I 1835 isolerte baron Von Liebig, en tysk kjemiker, dem for først å bli brukt med måtehold i formler, før de til slutt ble uunnværlige i parfymelaboratoriene.

Aldehyder i kjemien: en karbonkjede

I kjemien er et aldehyd en særskilt gruppering av atomer. Aldehydene betegnes med en lineær kjede av karbonatomer av varierende lengde, for eksempel: C1, C2, C3 … C12. Men man finner også spor av disse aldehydene i naturen, særlig i sitrusnoter eller visse andre frukter.

Det var i 1903 at herr Darzens oppdaget måten å stabilisere visse aldehyder på, særlig aldehyd C12MNA, med sin kalde, svært karakteristiske lukt av metall, «rent» og en svak sitrustone.

Aldehyder i parfymerien: en kategori for seg

Men i parfymeriets språk refererer aldehyder til en helt bestemt kategori. Aldehydiske noter harmonerer særlig godt med blomsternoter (jf. Blomsterfamilien), chypre- eller treaktig fasett, og forsterker parfymens duftslør (jf. Hvor påføre parfymen sin?).

Imidlertid finnes det aldehyder som bærer navnet, men som ikke tilhører denne olfaktoriske kategorien (de er fruktige noter):

• C 14: ferskennote
• C 18: kokosnøttlukt
• C 16: bringebær

De første bruksområdene for aldehyder i parfymer

Bruken av aldehyder markerte et vendepunkt i den olfaktoriske skapelsens historie.

• Pionerene: Houbigant og Guerlain. De første parfymene som brukte dette molekylet var Quelques Fleurs fra Houbigant, en multiblomstret bukett, og L’Heure Bleue fra Guerlain i 1912.
• Ernest Beaux og Chanel N°5. Det var Ernest Beaux, i 1921, den gang parfymør for Chanel, som for første gang «overdoserte» aldehydene C10, C11, C12 MNA, som han kombinerte med edel jasmin, rose og ylang-ylang for å skape en abstrakt bukett. Det ble den utrolige suksessen til Chanels N°5 som lanserte en ny duftfamilie: Blomster-aldehyd.

Legenden om Chanels N°5

Det sies at det var Coco Chanel selv som betrodde Ernest Beaux ønsket om å ha en «moderne og vibrerende» parfyme. Opprinnelig var duften sammensatt av jasmin, rose og ylang-ylang. Det som gjør denne parfymen moderne er doseringen av aldehydene. Historien forteller at Ernest Beaux, ved å bevisst forsterke disse aldehydene med 1 %, ønsket at blomsternotene ikke skulle dominere.

En annen versjon, mer anekdotisk, forteller at denne doseringen som gjorde N°5 til en suksess var resultatet av en håndteringsfeil… Når det gjelder parfymens navn, det berømte tallet «5», skal det også være antallet forsøk som trengtes for å nå frem til den legendariske formelen!

Elnett-anekdoten

I 1960 brukte hårlakken Elnett fra L’Oréal også disse aldehydene i formelen, noe som ga den den gjenkjennelige «ren»- og frisørduften.

Den olfaktoriske rollen: «Aldehydene får blomstene til å synge»

Til slutt kan man si at aldehydene, disse «laboratorieblomstene», gir kraft og tilfører en stor ren og metallisk friskhet, en glans, en vibrasjon til en parfyme. De får «blomstene til å synge» og avslører en modernitet i en parfymes klassiske noter.

Noen emblematiske aldehydiske parfymer

• Arpège Lanvin (1927)
• Liu Guerlain (1929)
• Je Reviens Worth (1932)
• Fleurs de Rocaille Caron (1933)
• Madame Rochas Rochas (1960)
• Calèche Hermès (1961)
• Diva Ungaro (1965)
• Chamade Guerlain (1969)
• Calandre Paco Rabanne (1969)
• Rive Gauche Yves Saint Laurent (1971)
• First Van Cleef (1976)
• White Linen Estée Lauder (1978)
• Courrèges in Blue Courrèges (1983)
• La Pausa Les Exclusifs Chanel (2007)
• Beige Les Exclusifs Chanel (2009)
• Izia Sisley (2017)